«Ikke for, men med!»
Med dette mottoet flyttet fire entusiastiske mennesker inn på Bakke gård i Andebu kommune i Vestfold i pinsen 1966. De var legen Margit Engel, helsepedagogen Phyllis Jacobsen, tidligere utenriksmedarbeider, oversetter og snekker Ivan Jacobsen og bilmekanikeren Trygve Thornæs. De skulle starte opp en landsby etter modell av andre Camphill-landsbyer i England og Tyskland, der mennesker med utviklingshemning og medarbeidere lever sammen, driver gårdsbruk og verksteder sammen, skaper hjem og kulturliv.
«Vidaråsen» kalte de landsbyen - etter den norrøne guden Vidar, som ifølge myten lager seg sin støvel av alt det læret som blir til overs etter at skomakeren har gjort sitt. Ved Ragnarok setter han støvelen i kjeften på Fenrisulven som skal til og sluke himmel og jord, og med støvelen laget av overskuddskreftene, vrenger han Fenrisulvens løgner. Vidaråsen skulle være et sted hvor alles krefter og evner er verdifulle byggesteiner i samfunnet.
Vidaråsen landsby kom raskt på Vestfold fylkes helseplan under det som den gang het Åndsvakeomsorgen. I forbindelse med reformen av omsorgen i 1991, ble finansieringen av Landsbystiftelsens da 5 steder overført til helsedirektoratet og fikk en egen post på statsbudsjettet.
Russens lysaksjoner under mottoet «Tenn et lys for Vidaråsen», samlet gjennom 14 år midler til å bygge et nytt familiehus eller et verksted. Medarbeidernes økonomiske fellesskap og systemet med behovslønn, har finansiert to store kulturbygg, en god del av terapihuset, samt hjulpet til ved oppstarten av flere av de andre landsbyene i Norge. Landsbyens beboere kommer fra hele Norge og ungdommer fra mange land har strømmet til Vidaråsen for å være frivillig hjelp helt fra starten av.
På 80 og 90 tallet var det 66 beboere på Vidaråsen. På den tiden var det ikke uvanlig å bo på tomannsrom. I dag har alle eget rom, og noen beboere bor på egen hybel. Helt i tråd med samfunnsutviklingen i Norge. I dag har vi plass til 45 beboere.
Vidaråsen har fra begynnelsen av vært åpen for besøksgrupper, studenter og fagpersoner, og ikke minst for Russestyrene som solgte lys på aksjonsdagen sin og la grunnen for at landsbyen kunne vokse og utvikle seg. Ennå i dag møter vi folk som forteller at «jeg solgte lys for dere i 1972!». Den store gruppen av mennesker som på denne måten fikk kunnskap om Vidaråsen, har vist seg å være en vel så viktig kapital som de innsamlete midlene ble.
De første 20-30 årene ble alle funksjoner på Vidaråsen ivaretatt av medarbeidere som bodde i landsbyen. (Unntatt var byggearbeider og større vedlikehold.). Etter hvert har vi fått flere dyktige eksterne medarbeidere i administrasjonen, i noen verksteder og til hjelp for enkelte beboere.
Opplæring og kunnskapsformidling har stått sentralt på Vidaråsen fra første dag både for medarbeidere, frivillige og ikke minst for beboerne. Et 3-årig seminar for alle frivillige og medarbeidere utviklet seg gjennom årene til et større seminar i samarbeid med de andre antroposofiske, helespedagogiske og sosialterapeutiske stedene i Norge. For å få på plass en utdanning som kunne anerkjennes av utdanningsmyndighetene, ble seminaret til Den sosialpedagogiske utdanningen på Rudolf Steiner høyskolen i Oslo. Her kan, etter et flerårig pilotprosjekt, nå også beboere være med i deler av utdanningen.
Vidaråsen var sentral i å hjelpe fram små Camphill-landsbyer i det tidligere Øst-Europa, Estland, Russland, Latvia og Polen. I forbindelse med dette arbeidet har det i flere år også vært et Baltisk seminar som har samler medarbeidere fra alle disse stedene til blokk-kurs i sosialpedagogikk.