Helt siden Vidaråsens begynnelse har landsbymøtet, vårt storting, vært en sentral møteplass der vi alle kan komme sammen og hvor alle kan komme med det han eller hun har på hjertet, være enig eller uenig og komme med en sketsj for å understreke et poeng. Fellesskapet trenger et rom for dette, men også et sted hvor man kan ha en karnevalsfeiring, høre en konsert, framføre et skuespill, feire fødselsdager og bryllup, en bisettelse og en barnedåp, og ikke minst et sted hvor man kan ha en høytidsstund.
Helt fra starten av, var viktigheten av et slikt rom med, da vi planla våre hus. Går du inn på Ole Bull hus, som sto ferdig i 1968, to år etter grunnleggelsen og finansiert med midlene som Oslorussen hadde samlet inn på den første lysaksjonen høsten 1966, kan du undre deg over hvorfor spisestua ligger 40 cm høyrere enn resten av stua. Det er fordi spisestua faktisk er den første av mange scener på Vidaråsen!
Vidaråsen vokste raskt og allerede to år senere, tok den store stua på Henrik Steffen hus over og i 1971 bygget vi vår første riktige forsamlingssal: Hans Nilsen Haugesalen. Salen var tegnet av Åge Amundsen, bror til en av våre første beboere. Her hadde vi endelig en scene og god plass til alt vi ville gjøre sammen, ikke minst et sted hvor vi kunne øve inn og sette opp skuespill. Vi framførte i mang år et spill til hver høytid og i noen år hadde vi et ganske intensivt arbeid med Rudolf Steiners mysteriedramaer.
Men landsbyen vokste videre og snart begynte vi å snakke om å bygge en riktig sal med en riktig scene. Joan Allen fra Camphill Architects ble bedt om å komme og arbeide med oss og å komme med forslag til et bygg. Hun hadde god erfaring med å bygge landsbysaler og raskt ble det klart at ennå var ikke Vidaråsen «stor» nok for å bygge en hall. Joan foreslo at vi først bygget et mindre forsamlingsbygg og foreslo den tyske arkitekten Helmuth Lauer til å tegne for oss. Nå oppsto et helt spesielt samarbeid. Vi hadde engasjert den lokale tømmermesteren Kristian Løverød, som sammen med sin sønn Karl Einar, skulle bygge for oss. Kristian snakket bare norsk og arkitekten snakket bare tysk. Det viste seg å ikke være noe problem. Med tolkehjelp, gode arkitekttegninger, skisser på plankestubber, god vilje og masse godt humør, ble resultatet det vi i dag har som Andreasbygget. Det ble innviet til advent 1978. Arkitekt Lauer var selv så fornøyd med bygget, at han sa at han gjerne ville bli døpt i Andreasbygget, neste gang han blir født. På vestveggen av rommet henger det en skulptur av Vidar, laget av Hermann Gross og i garderoben, en vevnad designet av Walther Roggenkamp med motiv fra Draumkvædet.
Andreasbygget ble vårt nye «høytidsbygg», en betegnelse som ikke er så begrensende som å kalle det et kirkebygg. Nå hadde vi to steder å møtes. Ett for de høytidelige anledningene og fortsatt var Hans Nielsen Haugesalen et sted hvor vi kunne slå hæla i taket.
Men, så – etter nesten ti nye år, var vi klare, og Joan, som nå hadde flyttet til Vidaråsen med sin mann Paul Allen, satte seg ned og tegnet Kristofferhallen. Et bygg med full scene og garderober, et stort dansegulv og et publikumsamfi. Det var også rom til et lite kjøkken, et gjesterom, et møterom og ikke minst, et kostymelager. Salen rommer rundt 200 mennesker og scenen har rom for det meste en kan tenke seg å gjøre i en landsby. Hva med et fullt symfoniorkester, eller en eurytmiforestilling eller en kinokveld?
Kristofferhallen ble innviet i 1986 med en pianokonsert av Einar Steen Nøkleberg. Etter det første nummeret reiste han seg opp og ga arkitekten honnør for en usedvanlig god akustikk. Det store sceneteppet ble vevet på en liknende plass som Vidaråsen, i Tyskland og ble tegnet av kunstneren Fritz Fuchs, som også fargesatte både Andreasbygget og Kristofferhallen. På veggen, til høyre for døra inn i hallen, har kunstneren Grethe Folkmann malt fra legenden om Kristofferus, som hallen har fått sitt navn fra.
Gjenbruk er noe vi prøver å gjennomføre, så godt vi kan, i landsbyen. Vi bygget inn en hems i Hans Nilsen Hauge salen og vips, så hadde vi et flott dukkeverksted som i dag rommer vevstua vår.
